Hun er oppvokst på Sandnes i Rogaland, utdannet hjelpepleier, og har de siste seks årene arbeidet som erfaringskonsulent i psykiatrisk divisjon ved Stavanger universitetssjukehus. Ved siden av dette har hun gitt ut seks diktsamlinger, en kunst- og fødselsdagskalender, vært redaktør for opplysningshefter innen psykisk helse og medforfatter til flere fagbøker.
-Hva betyr denne prisen for deg?
-Jeg opplever det som en annerkjennelse av det arbeidet jeg har gjort i de siste 25 år. I 1990 holdt jeg mitt første foredrag om type 1-diabetes og spiseforstyrrelser. Da var jeg tillitsvalgt i Diabetesforbundet, men hadde også fokus på psykiske lidelser. Jeg slet med begge deler.
Frahm Jensen har hatt mange tillitsverv og oppgaver, lokalt, på fylkesplan og sentralt både i Diabetesforbundet, men også innen Mental Helse, LPP og også innen Anorexia Bulimia foreningen.
-Prisen betyr at noen ser viktigheten av det jeg og andre med meg utrettelig har jobbet for år etter år etter år. Det er ikke få foredrag jeg har holdt om depresjon, spiseforstyrrelser, diabetes, brukermedvirkning, personvern, og så videre, i tillegg til intervjuer i dagspresse, ukepresse, radio og i kronikker. Kjekt at min stemme blir hørt!
Hun sier også at åpenheten har kostet. Å våge å kritisere makten i de lukkede systemene, som psykiatrien kan være, har sin pris.
-Det koster, men for noen er det verd det. Derfor betyr også prisen mye. Vi må alle våge å si ifra om urett, og våge å sette fokus på ting som bør endres. Men vi må også si fra om det som fungerer, det som vi ønsker mer av, understreker hun.
Hva er du mest stolt av å ha fått til?
-Bortsett fra å ha satt til verden to flotte sønner: Den største gleden kjenner jeg når jeg klarer å hjelpe pasienter og pårørende som trenger litt støtte, håp og veiledning. Det selvmordsforebyggende arbeidet jeg gjør er noe av det mest betydningsfulle for meg.
-Jeg er stolt av å få medhold etter ti års kamp hos både helsetilsyn og helsedirektorat ved at pasientene har rett til å sperre journalnotat for alle, eller enkelte ansatte.
Målfrid trekker også frem psykiatriambulansen i Stavanger. Hun er svært fornøyd av å være en drivkraft for dette tilbudet.
-Vi begynte å jobbe for å få i psykiatriambulansen 2007, som vi fikk i 2010. Senere ville de legge ned tilbudet, men vi kjempet imot, og fikk heldigvis beholdt ambulansen.
-Likeledes at jeg har gitt ut seks diktsamlinger, med flere dikt som berører angst, depresjon, selvskading, selvmord, tap og lengt. Og stolt er jeg når mine dikt blir brukt i vitenskapelige publikasjoner, i fagbøker og oppgaver, samt en dansk teaterforestilling!
-At pasienter, pårørende og andre finner trøst, gjenkjennelse og forståelse i diktene mine, det gjør godt, sier Målfrid.
Du blir beskrevet av kollegaer som uredd, tøff og fryktløs…
– De skulle bare visst. Jeg lever med tilbakevendende depresjoner og selvmordsproblematikk. Jeg sliter med angst, nesten daglig. Angsten er ofte generell, uten mål eller mening og uten ansikt. Den bare er der. Ubehagelig og lammende. I tillegg til utfordringene som jeg har med min type 1-diabetes.
-Hva er etter din oppfatning det området hvor mye er ugjort innen psykisk helse?
-Valg! Hvorfor kan vi ikke få være med å velge terapeut ved poliklinikker eller ved innleggelse. Dette snakket jeg om i 2007 og skrev om det i en fagbok – fortsatt må vi ta til takke med den vi får, selv om kjemien ikke stemmer.
Hun trekke også frem brukermedvirkning. Et fint ord, men at det likevel gjenstår mye. Likeså dokumentasjon i forbindelse med journalskriving.
-Det kan virke som om dokumentasjon av og til er mest for dokumentasjonens skyld, og ikke for pasientene. Hvorfor er ikke pasientene med å dokumenterer?
Hun etterlyser også flere kreative behandlingsformer.
-Hva med musikk, kunst- og uttrykksterapi eller poesiterapi. Eller rideterapi?
-Hva er bra i dagens tilbud til menneske med psykiske helseutfordringer?
-Det er bra når vi møter personen som kan gi rett helsehjelp. Når en opplever den gode relasjonen. Å få nok tid til å bli frisk nok. Får tid nok til å føle trygghet og tillit. Det er mange gode behandlere, og det er mange gode miljøterapeuter og personer som jobber innen psykisk helse. Mye er bra! Mange får god hjelp.
-Jeg har fått god psykisk helsehjelp gjennom mange år av kloke terapeuter. Han ene hadde flere diktsamlinger på bordet. De lå side om side ved icd-1 manualen. Diktene var viktige for ham og for meg.
-Hvor er stigma størst?
-Jeg vet ikke hvor det er størst, men det finnes også innenfor psykiatrien. Det ser vi når vi ansetter erfaringskonsulenter og medarbeidere med brukererfaring. Mange respekterer oss og behandler oss som alle andre kollegaer, mens andre gjør det ikke.
-Stigmatiseringen jeg opplevde etter innleggelse i 1990, har jeg ikke opplevd siden. I den generelle befolkning tror jeg stigma er blitt mildere. Det er ikke så mystisk å slite med psykiske lidelser som det var. Da prinsesse Diana sto frem med sin bulimi på åttitallet, gjorde hun det lettere for mange av oss som slet den gang.
-I 2002 fikk du en internasjonal hederspris for ditt arbeid med å spre kunnskap om diabetes, og spesielt innenfor temaet diabetes og psykisk sykdom. Har verden gått fremover med tanke på å tenke helhetlig når mennesker trenger hjelp – for kropp og sinn?
-Dessverre har den nok ikke det, heller tvert imot. Det finnes mye kunnskap om psykiske lidelser innen psykiatrien, og det finnes mye kunnskap om type 1-diabetes innen somatikken, men når en sliter med spiseforstyrrelser, angst og depresjon i kombinasjon med type 1-diabetes så blir det vanskelig for hjelpeapparatet.
-Jeg går til endokrinologisk poliklinikk med min diabetes, og til psykiateren med mine psykiske ildledelser. Det er ikke godt nok! Det burde være en diabetessykepleier som også hadde stor kunnskap om de psykiske lidelsene, fordi de i så stor grad påvirker blodsukkeret.
For Målfrid har det betydd at hun har fått skader på øyene, og skader i nervene i føttene. Dette er komplikasjoner som har kommet blant annet på grunn av problematisk diabetesregulering.
-Hvordan i alle dager skal man klare å regulere blodsukkeret når man knapt orker å leve? Når man er alvorlig deprimert, hvordan kan noen tenke at man klarer å regulere blodsukkeret for å unngå senkomplikasjoner. Det sier seg selv at dette er komplisert og vanskelig.
-Det er langt mer spiseforstyrrelser, angst og depresjoner hos personer med type 1-diabetes enn i normalbefolkningen. Når skal helsepolitikerne ta det inn over seg? Det er billigere å hjelpe meg til å ikke bli blind, og til å ikke måtte amputere føttene – enn å måtte gjøre det.
På tampen, noe annet du vil tilføye?
-Jeg setter stor pris på den støtte og ubetingede kjærligheten jeg har fått fra min kjæreste og ektefelle gjennom over tjue år. Jeg er stolt over sønnene mine. Jeg vet at hverdagen ikke alltid har vært like lett. Barnebarna mine er mine lykkepiller, og uten bivirkninger! I tillegg setter jeg stor pris på mine gode venner, kollegaer og familie som betyr mye for meg og min livskvalitet.
-Den tålmodighet mine to psykiatere, mine diabetesleger, fysioterapeut og fastlege har vist i alle disse årene setter jeg også umåtelig stor pris på.
-Uten den gode stabile helsehjelpen, tålmodigheten, fleksibiliteten og innsikten hadde jeg nok ikke vært der hvor jeg er i dag, avslutter Målfrid J. Frahm Jensen, og håper at hennes åpenhet kan gi et håp til andre som trenger det.
Tidligere vinnere av Tabuprisen:
2014: Libe Rieber-Mohn
2013: Thomasz Sokolowski
2012: Linnea Myhre
2011: Karin Yrvin
2008-10: Ingen pris utdelt
2007: Elin Sverdrup Thygeson
2006: Mental Helse Flerkulturelt lag
2005: Ingunn Øye
2004: Trude Fixdal, Gunnar Henden og Haakon Aars
2003: Gunn-Rita Dahle
2002: Solbjørg Talseth
2001: Ingvar Ambjørnsen
Innlegget Hedret med Tabuprisen dukket først opp på Erfaringskompetanse.no.