-Du er styreleder i Erfaringssentrum, og besitter dermed en viktig rolle for både utviklingen av erfaringskonsulentrollen, og faglig utvikling av integrering av erfaringskompetanse i tjenestene framover. Du står i tett kontakt med erfaringskonsulenter, men også de som ønsker å bli erfaringskonsulenter. På vår temakveld fortalte du om hvordan du hadde nyansert deg noe når det kommer til bruken av sterke historier og egne smertefulle erfaringer i arbeidssammenheng. Kan du fortelle om hvorfor du har blitt mer reservert til bruk av sterke historier fra eget liv, eller vendepunkthistorier i rollen som erfaringskonsulent?
-Første gang jeg delte historien min var i 2014. Det var ikke så lenge siden jeg hadde vært syk og jeg hadde i forkant hatt en artikkel på trykk i Dagbladet om temaet jeg var opptatt av. Første gangen jeg ble spurt ble jeg glad. Jeg tenkte at åpenhet om utfordringer kunne redde andre, og sto frem. Å fortelle om sitt eget selvmordsforsøk på kamera var vondt. Der og da tenkte jeg at det var verdt det – og jeg fikk jo også bekreftelse på det. Jeg fikk en pris for mitt mot og min åpenhet. Det var jo fint det også, men jeg tror jeg ble litt «høy» på meg selv. På det tidspunktet tror jeg ikke egentlig at jeg hadde bearbeidet mitt eget grums. Så fikk jeg jobb som erfaringskonsulent uten at jeg helt visste hva det innebar. Tidlig her var jeg på et sted i meg selv der jeg nok var opptatt av ekstern validering, at noen skulle se meg, og jeg skulle være «veldig flink». Jeg stresset hit og dit, og skulle på en eller annen måte bevise noe. Denne psykologiske mekanismen har jeg måttet jobbe med. Underveis har det kommet flere henvendelser om å dele historien sin. Googler man navnet mitt finner man en et par artikler i nasjonale aviser. Denne eksponeringen er jo herlig der og da, på sett og vis – når man litt blindt og naivt står fram.
-Er ikke dette menneskelig da, å få oppmerksomhet for den man er?
-Jo, det er en iboende mekanisme i oss mennesker til å ville bli sett. Kanskje spesielt for oss som har hatt en traumatisk barndom på forskjellige måter. Å bli anerkjent blir liksom et «default go to- modus». Jeg synes å ane en tendens i samfunnet vårt i dag til at slike «vendepunktshistorier» og triste fortellinger griper andre, og ja, de har vært et viktig våpen i kampen for å skape mer åpenhet rundt psykisk helse- og rusutfordringer. Samtidig er det noen psykologiske mekanismer og senvirkninger vi ikke har snakket nok om. Personlig er det vel at jeg har gått en del runder med meg selv, samt opplevelsen av at andre fremstår som at de er blitt «for opptatt» av seg selv, og mistet saken av syne. Gjør vi det for at de vi skal hjelpe skal få det bedre, eller gjør vi det fordi det kiler i magen når liker-klikkene, smilefjesene og de fine «du er så modig»-kommentarene kommer? Dette må utforskes. Jeg vet jo om flere som har kommet i etterkant og har villet fjerne sånt fra nett. Jeg tror vi må snakke mer om de som vil fjerne lidelseshistorien sin. Det tror jeg vi er etisk forpliktet til. Det er et verktøy som må fintunes, og vi må ikke miste av syne hvilke negative ringvirkninger det potensielt kan ha for enkeltindividet. Her må mediene og vi som jobber i psykisk helse- og rusfeltet gå i oss selv. For her har vi kanskje, potensielt naivt, vært på jakt etter tragediene for å få frem et eller annet poeng uten å tenke på konsekvensene. De fagansatte bør kanskje heller utfordre på «Hva ved din erfaring kan du ta med deg inn i arbeidet her hos oss?» Det er kanskje en jobb å gjøre rundt de fagansattes og ledernes forståelse av hva en erfaringskonsulent kan bidra med, med sin implisitte og tause kunnskap. Her må ikke fagpersonene være på defensiven, men mer verne om og forstå viktigheten av den tause kunnskapen.
-Får dere henvendelser om bruk av lidelseshistorier i erfaringskonsulentrollen?
-Ja, i Erfaringssentrum ser vi et økende antall henvendelser fra mennesker som ønsker å bli erfaringskonsulent. Mange av disse uttrykker bekymring for hvor mye de må dele av sin personlige lidelseshistorie. Vi opplever at svært mange sier de blir lettet når vi formidler at det ikke handler om å dele private og personlige opplysninger. Man skal aldri dele noe man ikke er komfortabel med å dele, men i åpenhetskulturen som jeg og andre har skapt, så setter vi en standard andre ikke ønsker eller klarer å leve opp til. Dette har vært medvirkende til at jeg har valgt å snakke mindre om det dypt personlige, men heller fokusere mer på hva erfaringskonsulenter kan bidra med utover dette. En erfaringskonsulent jeg snakket med, sa at han følte at å dele historien sin hindret han i å komme seg videre. For denne personen ble det å fortelle sin historie en medvirkende årsak til opplevelsen av å ikke komme seg videre. Dette gjelder selvsagt ikke alle, og for noen kan det være en viktig del av tilfriskingen, men vi må være bevisst på forventningene vi setter på vegne av andre enn oss selv.
-Mener du at det er viktig å få frem budskapet om at deling av vanskelige livserfaringer må tenkes bedre gjennom til både nye og gamle erfaringskonsulenter?
-Ja. Jeg tror nye erfaringskonsulenter, både de som «studerer» til å bli erfaringskonsulenter, de som er ansvarlige for disse utdanningene og de som allerede er erfarne erfaringskonsulenter må bli mer klar over dette, mer bevisste og mer selvkritiske. Å være erfaringskonsulent handler ikke om egen lidelseshistorie eller egen vendepunkthistorie. Det handler om den sublime medmenneskelige X-faktoren som ligger i gjenkjennelsen og opplevelsen av at – hei du, jeg har hatt jævlig slitte sko på. Det handler om gesten og blikket, om stillheten på de riktige stedene – om det du gjør, ikke alt du har fått til for å komme deg tilbake til et greit liv. Alle sliter med livet, også etter at de har blitt erfaringskonsulent. Vi må si: Livet er slitsomt, men det går an å stå i det. Ikke fortelle en eller annen historie om at alt blir bra og at det er håp om å bli lykkelig, eller glorifisere vår egen vei til målet. For erfaringskonsulenter som er ansatte i en tjeneste i dag kommer til å oppleve nye eksistensielle kriser. Sånn er livet. Jo mer spesifikk vi blir i vår egen personlige erfaring, jo mindre gjenkjennelig kan vi risikere at vår historie er. Går vi for mye i dybden, kan vi risikere å miste mennesker som egentlig bare trenger en likesinnet som har vært i en liknende situasjon.
-Du nevnte også at retraumatisering er et faremoment ved gjentagende bruk av historien sin. Hvordan?
-Det er vondt å brette opp skjorta og vise frem sine egne arr. I sosiale medier, i en familie eller i en vennekrets kan det være en «heltemodig handling». Noen er kanskje klare for hvilken risiko de løper på lang sikt. Noen klarer dette kanskje uten å kjenne på det, fordi de har klart å komme seg og er veldig, veldig bevisst rundt eget ego og få til å ikke gråte eller ha det vondt når de forteller historien sin. Samtidig er det en reell fare for at det skjer en retraumatisering fordi de bretter ut det vonde, f.eks. på video – og så får de en dårlig periode, eller de sprekker på rus – og så har liksom hele verden sett dem som «vellykket». Det blir spesielt problematisk når vi lever i et samfunn der sosiale medier og internettet har så stor evne til spredning. Å fortelle historien sin offentlig gjør kanskje ikke vondt der og da, i ukene eller noen få år etterpå – men hva tenker egentlig en fremtidig arbeidsgiver når du kanskje er drittlei av å jobbe som erfaringskonsulent og skal begynne å jobbe i bank? For mange unge er erfaringskonsulentrollen et springbrett til andre yrker, og for dem blir dette særlig viktig. Det er viktig å gjøre nye erfaringskonsulenter bevisst på at deling og åpenhet har en pris. Folk må ta et informert valg om de er villig til å betale den prisen.
-Hvem skal ta ansvar for at erfaringskonsulenten kanskje ikke bør dele sin historie for mye og for ofte, ja kanskje ikke i det hele tatt?
-Vi i Erfaringssentrum og dere i senteret har absolutt et ansvar her for å spre informasjon. Samtidig bør også de erfarne erfaringskonsulentene ha et bevisst forhold til hva de deler og hvordan de deler det. Når man har rollen som forbilde for andre, medfølger det et ansvar vi godt kan være mer bevisst på. En annen erfaringskonsulent vi snakket med, sa at han sluttet å være aktiv på facebook fordi han opplevde at jaget etter «likes» og forventningen om å dele hverandres prestasjoner gjorde han syk. Arbeidsgiver har selvsagt et overordnet ansvar, men samtidig er det vanskelig å skulle sette grenser som arbeidsgiver. Slike intervju skjer ofte utenfor arbeidstid og det er et minefelt hvis arbeidsgiver skal ta for mye ansvar i dette. Det viktigste vi kan gjøre er å snakke om det og sikre at erfaringskonsulentene blir bevisst på at rollen ikke handler om å dele lidelseshistorier.
-Du snakket også om en subjektiv blindsone i foredraget ditt. Hva legger du i det?
-Det jeg legger i subjektive blindsoner er at det finnes noen personer som over lang tid har fått lov til å fortelle historien sin, reflektere rundt egen lidelseshistorie og har eksponert seg mange ganger og derfor får plass på scener og i medier. Jeg opplever det problematisk at noen få stemmer skal klamre seg til en fasit. Sannsynligvis vil du, Eskil, kanskje se kommentarer under denne artikkelen eller at kritikken tidvis har haglet fra enkelte rundt boka Kritiske perspektiver på brukermedvirkning. Dette viser denne formen for subjektiv blindsone. Det handler om at det er noe radikalt ved disse personene, at enhver kritikk eller stemning fanges opp og sees på som et angrep på den enkeltes integritet. På den måten kan det tilsynelatende se ut som disse kun ser verden ut ifra sin egen posisjon. Når dette subjektive virkelighetsbildet rokkes ved eller kritisk undersøkes, kan dette kaste dem inn i ulike former for forsvarsposisjoner, og de vil ha behov for å fremme seg selv og sitt også i motsvar og kommentarer. Det blir litt som å diskutere med en dypt religiøs person på sett og vis. Der oppstår det jeg har valgt å kalle en subjektiv blindsone. Kampsakene deres gjennom et tiår blir satt på prøve. Det er det kanskje vanskelig å tåle. Kanskje handler det om at de må skjønne at ja, det de har gjort har hatt innvirkning på verden – men at måten de håndterer den motstanden de får når det skjer endringer, den er ikke konstruktiv. Mange brukerrepresentanter og erfaringskonsulenter fra tidlig av har banet veien for de dialogene vi har i dag – men det betyr ikke at de må klamre seg til fortiden. De bør heller være nysgjerrige og løfte frem det som skjer i dag.
-Som Andrea Holst hos dere skrev i en kommentar på nettsiden deres i år?
-Ja, dette ble løftet frem, blant annet i et velplassert hjertesukk organisasjonsrådgiveren vår hadde i august i år. Flere med meg har selv prøvd å ta tak i tematikken, særlig rundt atferd i sosiale medier. Men uten hell. Sommeren 2021 gjennomførte Erfaringssentrum en trivselsundersøkelse blant medlemmene. Noen av spørsmålene handlet om å kartlegge hvordan flertallet av medlemmene våre opplever erfaringskonsulentmiljøet i sosiale medier. Grunnlaget for dette var et økende antall henvendelser fra erfaringskonsulenter som følte seg tråkket på og latterliggjort, spesielt på Facebook. Trivselsundersøkelsen vår viser tydelig at en for stor andel opplever sosiale medier og lignende fora som lite matnyttige. Noen har valgt å trekke seg fullstendig ut av debatter som ellers kunne vært nyttig og viktige. En del lar nok også være å publisere artikler og lignende fordi de er redde for kommentarfeltet. Erfaringskonsulenter er i stor grad alene i rollen sin på arbeidsplassen, og det gjør digitale flater særlig viktig. Her har vi i Erfaringssentrum en jobb å gjøre rundt å skape en tryggere hverdag for våre medlemmer i digitale fora.
-Vi har jo MB-programmet, erfaringsskolen og KBT som utdanner erfaringskonsulenter. Er dere i Erfaringssentrum fornøyde med innholdet i disse utdannelsene når det kommer til utfordringer knyttet til bruk av egenerfaringer i arbeidslivet?
-Selv jeg som styreleder i Erfaringssentrum har ikke god nok kjennskap til hva som undervises på disse utdanningene rundt dette temaet. Vi i Erfaringssentrum har ikke hatt ressurser til å se disse utdanningene skikkelig i kortene, selv om jeg vet at en av våre nye styremedlemmer har en drøm om å gjøre det, og at jeg som snart skal ta en master i utdanningsvitenskap gleder oss til å få til akkurat det. Jeg er sikker på at de som har fått i gang utdanningene har ønsket å «kvalitetssikre» fremtidige arbeidstagere – men spørsmålet mitt er fremdeles: Hvilken effekt har et slikt utdanningsløp? Hva tenker studentene i etterkant av gjennomføring? Igjen tenker jeg at det er dilemmaer og diskusjoner som ikke er tatt fordi for mange i kanskje litt for lang tid har tenkt litt blåøyd om dette. Jeg tenker at vi i større grad må jobbe med dilemmaene og de kritiske perspektivene fremover. Jeg gleder meg i hvert fall til å se eksterne evalueringer både av Erfaringsskolen, Fagskolen i Trondheim og MB-programmet.
-Det kan høres som det kan være en fordel med prinsipielle diskusjoner og refleksjoner rundt bruk av egne erfaringer i erfaringskonsulent-rollen. Enkeltmenneskers erfaringer kunne vært samlet, slik at nye erfaringskonsulenter kunne lese seg opp på tidligere erfaringer når det kommer til bruk av egne smertefulle erfaringer, både gode og dårlige erfaringer. En slik distansert og prinsipiell refleksjon er noe en utdannelse kunne bidra med. Vil du si at vi trenger å stable på beina en offentlig utdannelse snarest mulig?
-Jeg tenker at «snarest mulig» kan bli farlig – men jeg tenker at vi bør se på om det er behov for å stable på beina en slik utdanning innenfor rammen av det offentlige høyskolesystemet, ja. Det bør være en eller flere seriøse aktører med lang fartstid innen utdanningssystemet som står bak dette i samarbeid med Erfaringssentrum. Det kan også være at en modulbasert utdanning er veien å gå. Men jeg tror at styrken til alle de tre opplæringsløpene vi har i dag er at studentene får nettverk med andre som er, eller ønsker å bli erfaringskonsulenter – og at dette gjør dem til mer reflekterte yrkesutøvere.
Se Torbjørn Mohn-Haugens foredrag fra Litteraturhuset i Oslo.
Innlegget Bekymret for ukritisk bruk av egenerfaringer dukket først opp på Erfaringskompetanse.no.